Lars Åges tanker

Politikk og teknologi

En preferansepolitikk for åpen kildekode som fungerer

| 0 kommentarer

For skolenettet i Tønsberg og Nøtterøy kommuner har vi siden samarbeidet om felles plattform begynte i 2004 hatt en preferansepolitikk for åpen kildekode. Ikke fordi åpen kildekode er så mye bedre enn annen  programvare (vi mener jo selvfølgelig at den er bedre som prinsipp, men det kommer helt ann på produkt til produkt også), men fordi vi ikke ønsker at tilgang til programvare skal hindre tilgang til maskinvare.

Vår preferansepolitikk for åpen kildekode kan oppsummeres slik: Tilgangen til programvare skal ikke sette en begrensning på antall maskiner vi kan ha tilgjengelig for lærere og elever.

Med utgangspunkt i dette, så prioriterer vi lisenser til programvare slik:

  1. Fri programvare/åpen kildekode – Ingen begrensninger på antall maskiner/antall brukere. Er produktet bra, så betaler vi for produktet, enten symbolsk sum, eller «noen lisenser».
  2. Gratisprogrammer (er gratis, så vi prøver å få lagt det inn, siden kommuneøkonomien ikke er den feteste i verden, men kan ofte ha endel problemer i forhold til lisensen, f.eks. hvis lisensen gir forbud mot å vidredistribuere eller konvertere en setup.exe til MSI-format for automatisk installasjon… Opphavsrett er vanskelige greier!)
  3. Lisens for hele kommunen/alle skolene i kommunen.
  4. Lisens for enkeltskoler (vi aktiverer kun programmet for de skolene som betaler for det)
  5. Lisens per bruker (antall innbyggere/elever/lærere i kommunene er ganske statisk), eller lisens for samtidige brukere (vi har kontroll på samtidige brukere via ZenWorks)
  6. Lisens per maskin

Stort sett alle programmene vi har tilgjengelig for skolene, ligger på de tre første lisenstypene, og det vi har av programmer på de to siste lisenstypene er stort sett Novell eDirectory/Zenworks, og antivirus. Hadde vi hatt en større andel av de to siste lisenstypene, hadde vi fått endel problemer; hver gang skolene skulle kjøpe inn nye datamaskiner (skolene betaler for maskinene selv, mens det aller meste av programvaren betales av IT-avdelingen), så hadde hver eneste satsning på IT fra enkeltskoler, betydd problemer på IT-budsjettet. Alternativet hadde vært at skolene ble overført betalingen av programvaren også, noe som mest sannsynlig ville medført at skolene skulle spare penger ved å droppe tilknytning til eDirectory/Zenworks (og dermed få frittstående maskiner som ikke ble driftet av IT-avdelingen) eller antivirusen.

Legg igjen en kommentar

Påkrevde felter er merket *.