FpU omtales i FrP-kretser som “ideologiens voktere”. Samtidig er det FrPs oppgave å være den moderate biten i den ideologiske debatten. Ikke alle ting som er ideologisk riktig, er politisk riktig (i hvertfall ikke i den nærmeste fremtid).

Hovedårsaken til at jeg mener det er riktig av FpU å vedta et ønske om å legalisere noen av de minst farlige narkotiske stoffene, er fordi jeg mener at den interne debatten i partiet kommer til å gjøre FrPs politikk på området mye bedre. Narkotika er i mine øyne ikke et justispolitisk problem, men et helsemessig problem. Politiet burde ikke hatt noenting med narkotikabruk å gjøre (men selvfølgelig jobbe hardt med å straffe de som importerer og selger), annet enn å slippe de narkomane av på legevakta. Narkotikaforbrytelser er den største årsaken til at folk kommer i fengsel (ca. 30% av de innsatte i norske fengsler, se bilde)

I Sveits har de nå lovfestet gratis heroin til alle narkomane, noe de selv er veldig fornøyd med. Kriminaliteten er gått ned, de narkomane har kommet seg vekk fra gata og inn i boliger, og det illegale markedet for heroin har sunket drastisk. Dessverre sliter de med å få de narkomane ut av narkotikamisbruket, og de som først har begynt på gratis heroin kommer sjeldent ut av det igjen. En hel generasjon med narkomane er dømt til å dø som narkomane. Det positive er at ved å få narkotikaproblemene frem i lyset, har mange flere unge mennesker fått øynene opp om hvor lite positivt det er å bli avhengig av heroin, og rekruteringen til narkotika har sunket kraftig.

Jeg gleder meg til den politiske debatten internt i FrP begynner. FpU som den evige vaktbikkjen kommer til å sørge for at FrP nå fornyer sin egen narkotikapolitikk som i alt for stor grad er lik alle de andre partienes politikk. Dagens narkotikapolitikk har feilet og det er på tide å gjøre noe med det. Men det kommer ikke til å bli den kraftige fornyelsen i politikken, uten at noen tar stemmen for legalisering. Når vi får en bred narkotikapolitisk debatt, så kan vi også få et mye bedre sluttresultat. Det fortjener de narkomane og deres pårørende.

Fra og med 1. januar 2011 endret regjeringen muligheten for å ta opp lån, for å beskytte de som tar opp mer i lån enn det de har mulighet til å betale. En god sak, men når de samtidig nekter de aller fleste unge å ta opp sitt første boliglån, så blir det problemer.

De nye reglene sier at man ikke kan låne mer enn 85% av boligens verdi, og at man må stille med 15% egenkapital. Skal man da kjøpe en bolig til 2 millioner, så må man stille med 300 000 i egenkapital – uavhengig om du kan betale et lån til 2 millioner eller ikke, som egentlig er det som burde telle.

Å greie å spare opp 300 000 kroner er ingen lett jobb, i hvertfall ikke så lenge man studerer og ikke er i full jobb. Derfor er ordningen med BoligSparing for Ungdom (BSU) viktig. Siden 1991 har man kunnet spare inntil et gitt beløp, og få skattefradrag for sparebeløpet. Pengene er låst til boligformål. I 2008 ble BSU-ordningen justert opp fra 100 000 totalt til 150 000, og fra 15 000 i året til 20 000. Noe som i realiteten bare er indeksregulering av sparebeløpet.

Når det nå er lagt opp til et vesentlig høyere egenkapitalbehov ved kjøp av bolig, så burde det vært fulgt opp med en vesentlig satsning på BSU-ordningen, slik at ungdom har mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet. Når opposisjonen la frem et forslag i Stortinget om å bedre BSU-ordningen, stemte regjeringspartiene forslaget ned. I praksis driver regjeringen en politikk som er direkte skadelig for ungdom, og med lite sammenheng. Samtidig har den individuelle behandlingen av innbyggerne forsvunnet.

Tønsberg FrP stemte i utgangspunktet i mot avtalen som ble vedtatt mens Høyre hadde ordføreren, bl.a. fordi den var uoppsigelig. Det gjør det vanskelig for kommunen å jobbe strategisk og videreutvikle tjenesten, omorganisere den hvis den ikke fungerer etc. Alt er overlatt til eieren av kulturhuset. Riktignok har Tønsbergs politikere flertall i kulturhusstyret, men så lenge ikke kulturhusstyret har fullmakt til å endre på organiseringen og økonomien i tilbudet – bare innhold, er det vanskelig å organisere best mulig kulturhus for minst mulig (offentlige) penger.

Avtalen med Oseberg kulturhus er i utgangspunktet problematisk på mange måter. Intensjonen er at lokale kulturorganisasjoner og foreninger skal kunne benytte kulturhuset vesentlig billigere enn det private næringslivet, og at det er kommunen som er ansvarlig for tilbudet til foreningene, mens hotellet har ansvaret for større konferanser i næringslivet og kommersielle arrangementer/show, men de ansatte som jobber med kulturhuset er ansatt på hotellet.

Når da kommunens egne lag og foreninger prøver å unngå å bruke det største kulturhuset i byen, fordi de anser det som vanskelig å arrangere på kulturhuset, så blir det igjen vanskelig for kommunen å fylle opp sin “kvote” på kulturhuset. Intensjonen har jo hele tiden hvert at de lokale foreningene skal bruke huset. På et eller annet tidspunkt er det på tide å si nok er nok – nå må vi se på organiseringen av kulturhuset. Det tidspunktet er nå nådd.

Uka begynte med gruppemøte på mandag, hvor alle sakspapirene til utvalgene ble diskutert internt i partiet. Jeg måtte da legge frem begge “mine” utvalg, og mine forslag til hva som burde gjøres, noe som de øvrige i partiet var enige om.

På tirsdag var det hovedutvalg for kultur og frivillighet, hvor vi fikk en liten oversikt over hva som sorterte under utvalgets ansvarsområde, og vi behandlet to saker (+ foreløpig regnskap, men det var mest en orienteringssak). Den ene saken var en sak om å få reparert klokkespillet som står på DNBNOR-bygget ved Farmannstorvet. Jeg hadde ikke fått med meg at det klokkespillet hadde vært ødelagt siden 2008 engang, men syns det er bra at vi nå får reparert det. Vi behandlet også en søknad fra Slottsfjellsmuseumet om å få lov til å ha det daglige driftsansvaret for Slottsfjellstårnet og området rundt, slik at de kunne ha en helhetlig drift av hele området. Det syns alle i hele utvalget var kjempepositivt å få til, og jeg fremmet også et endringsforslag til innstillingen, på vegne av Høyre, FrP og KrF, som rettet et par mindre detaljer (la til “vederlagsfritt” på at vi kunne bruke området, og “til egne arrangementer og representasjonsoppdrag” i stedenfor “til representasjonsoppdrag”). Hyggelig nok støttet både AP og Venstre forslaget, så det ble vedtatt enstemmig.

I dag torsdag har det vært møte i hovedutvalg for barn og unge, med den samme orienteringen om hva som faller inn under utvalgets ansvarsområde. Hva de forskjellige skolene driver med har jeg ganske god styring på, men Tønsberg har en virksomhet som heter “Barn og unge” som jeg er veldig usikker på hva driver med. Helsestasjonen, PPT-tjenesten, ungdomsklubber++ er områder jeg har lite erfaring med, så der skal det bli spennende å få vite mer om hva som skjer, og hele organisasjonsstrukturen for den virksomheten.

I neste uke blir rådmannens budsjettforslag lagt frem, og alt tyder på at det ikke kommer til å bli hyggelig lesning – men det skal bli morsomt å jobbe med budsjett. Nå blir det mitt ansvar å gå nøye igjennom to store områder – Barn og unge  står for 38% av budsjettet, og over 400 millioner kroner, og kulturområdet som “bare” er på ca. 80 millioner.

Bystyremøtet var spennende på flere måter, bl.a. det faktum at “opposisjonen” var splittet, og Arbeiderpartiet med sine 13 representanter ikke hadde greid å bli enige med SV, SP og Vs 5 representanter, og dermed en historisk splittelse i opposisjonen. Denne splittelsen gjorde at SV, SP og V ikke fikk noen representanter i kontrollutvalget (som skal ha 5 representanter), mens AP fikk to, og hver av posisjonspartiene FrP, H og KrF fikk en hver. Samtidig skapte det litt problemer når det gjaldt valg av 4 representanter til Kommunens Sentralforbunds fylkesårsmøte, hvor posisjon hadde tatt utgangspunkt i at de skulle sende 2 representanter, mens AP hadde planlagt at de kunne ta 2 representanter alene. Lars Egeland fra SV fremmet forslag om en liste fra “de øvrige partiene i opposisjon”, og spurte om hva resultatet av forholdstallsvalg ville være. Jeg gjorde da litt matematikk, og fant ut at med tre lister ville AP få et mandat, og Høyre, KrF og FrP-listen ville få tre mandater. Hvis SV/SP/V støttet AP ville AP få to mandater, men AP var ikke villige til å forhandle her heller, og mistet således en av sine egne mandater til posisjonen.

Dette er begynnelsen på en ny og spennende tid for meg, og jeg gleder meg til å ta tak i mange spennende saker. Det kommer nok til å ta litt tid å sette seg inn i to store ansvarsområder, men det mener både jeg og mine partikollegaer at jeg er klar for, så det skal gå greit.

Man kan si mye om årssaker til at vi har gjort et så dårlig valg.

En årsak er selvfølgelig at Høyres Erna Solberg gjorde det “bedre enn forventet” i stortingsvalgkampen i 2009, og dermed har kommet mye mer i media de siste to årene, enn er vanlig når Høyre ikke er det største opposisjonspartiet. En annen grunn er at FrP gjør det best når vi motsier etablerte sannheter, og opptrer “politisk ukorrekt”. Etter 22. juli har en demper blitt satt på den politiske debatten, og FrP har opptredd som “politisk korrekt”. Når retorikken endrer seg, så ser man ikke forskjellene mellom partiene lenger (og det er store likheter mellom Høyre og FrP i mange viktige politiske områder).

Også lokalt har det vært mye problemer. At Tønsberg FrP har hatt store problemer over lang tid er ikke å skyve under teppet. Siden høsten 2009 har det vært mye avisskriving i lokal- og rikspressen, samtidig som vi har hatt en nominasjonsprosess gående (denne startet i slutten av 2009, og nominasjonskomiteen la frem sin innstilling i januar 2011, med nominasjonsmøtet 1. februar 2011), og det er alltid store maktkamper i partidemokratiet når det er nominasjonsprosesser på gang (de gangene det ikke er det, så er det en større bekymring – at folk ikke har ambisjoner om å gjøre noe i politikken er en negativ ting. Man er nødt til å sette seg mål for å greie å nå dem).

Mange mener at FrP trenger en lederdebatt, om Siv Jensen er den rette til å lede partiet videre etc. Dette er forsåvidt allerede planlagt, etter at sentralstyret ba organisasjonen om å evaluere “Birkedal-saken” etter valget. Selve valgkampen tror jeg derimot ikke er grunn nok til å kaste partilederen, fordi denne valgkampen var veldig spesiell. Vi kan ikke skylde på Siv at hun ikke kunne være så aggressiv mot sine politiske motstandere som vi er vant til å se henne på TV-debatter.

En gjenreisning av partiet er allerede godt i gang, og nå har vi ikke en valgkamp å bekymre oss over i den nærmeste fremtiden. Det er alltid valgkamp for politikere, men nå er det mellomvalgår, og organisasjon er som vanlig prioritert fremover…

I budsjettbehandlingen for 2011 foreslo SV å innføre eiendomsskatt, med en planlagt inntekt på 24 millioner i 2011 og 48 millioner fra 2012 og utover. Samtidig foreslo de et prosjekt på 100 millioner til “byfornyelse”. Da kommer det store spørsmålet: hvor kommer de svakeste i samfunnet inn i den budsjettposten? Eller er det bare sånn at SV vil ta alt for mye penger fra innbyggerne, og så vet de ikke helt hva de skal bruke pengene på, og kaster det i en samlepost, for å ha dem i tilfelle de skulle finne på en god sak etterhvert? Og hvorfor har ikke SV i sitt budsjettforslag lagt inn full drift av et nybygd sykehjem, når vi vet at mange eldre ikke får sykehjemsplasser når de trenger det?

Både eiendomsskatt og formueskatt er urettferdige skatter, fordi de ikke tar hensyn til hvor mye man har i inntekt – kun hva du har i teoretisk verdi. Hvis du risikerer å måtte selge den teoretiske verdien for å betale skatten på det som skattlegges, så er det noe urettferdig. Om du har kjøpt deg et hus som endelig har nedbetalt alt lån samtidig som du blir pensjonist, og du får utbetalt minstepensjon på 115.881 kroner, så er det stor sannsynlighet for du ikke er i stand til å betale enda en stor regning fra kommunen, og ennå verre med formueskatt i tillegg.

Hvis taksten på en bolig er på 3 millioner, skal ligningsverdien (som er det eiendomskatten og formueskatten benytter) normalt være 25% av taksten, altså 750 000. Eiendomsskatten kan være fra 2 til 7 promille av denne, og skatten vil da havne på mellom 1500 og 5250 kroner.

Formueskatten er litt vanskeligere, men kan slå plutselig og hardt ut. Der har man et minstefradrag på 700 000 i ligningsverdi per ektefelle (altså 1,4 millioner tilsammen om man er gift), så får man en skatt på 1,1 prosent (eller 11 promille for å bruke samme målestokken som for eiendomsskatt) for alt som går over minstefradraget. Hvis man i tillegg til boligen over har en hytte til en verdi på 1,5 millioner (og her skal ligningsverdien være 40% av takst, altså ligningsverdi på 600 000), så har man en formue på tilsammen 1,35 millioner, som er under minstefradraget på 1,4 millioner for gifte – helt til en av partene dør. Da sitter plutselig den gjenlevende igjen med en formue på 650 000 som det skal skattes 1,1 prosent av, eller 7150 per år – samtidig som man kan ha mistet halvparten av inntekten sin.

“Yte etter evne, få etter behov” er et veldig populært slagord for venstresiden i politikken, men hvorfor er da partiene på venstresiden så veldig opptatt av skatter som ikke er relatert til skattebetalerens evne? Og hvorfor ønsker de ikke da å prioritere sykehjemsplasser som sort trengs. Du er ikke rik selv om du eier din egen bolig og har en hytte. Du kan nok ikke betegnes som fattig, men alle inntekter og utgifter hvert kalenderår må utjevne hverandre. Å skattlegge folk fordi de i teorien kan greie å skaffe 4,5 millioner i inntekter er ingen god løsning, og det er i hvertfall ingen rettferdig løsning.

Jeg bruker selv vanvittig mye tid på frivillig arbeid, inkludert politikk, og noe av det har goder med seg. En av de prosjektene jeg holder på med, er utvikling av en open source websideløsning for dataparty, LANCMS. Godene jeg får av dette er minimalt, men jeg beholder opphavsretten på min egen arbeidsinnsats, noe som har en verdi både for meg selv, og for de organisasjonene som benytter systemet.

I følge skattelistene, så tjente jeg 255 000 i 2009, og betalte 90 000 i skatt. I følge Ohloh.net, er verdien av koden i LANCMS $179,150, hvor det aller meste er min kode. Med dagens kurs er verdien av denne koden i overkant av en million kroner. LANCMS slik den ser ut i dag har jeg brukt fire år på, noe som betyr at jeg kan beregne en verdi på 250 000 i året. Om en skal ta utgangspunkt i Skattetatens tolkning, så blir det en lønnsøkning på meg, som dobler lønna, og flytter stakkars kommunalt ansatte meg inn toppskatt.

I følge skattekalkulatoren skulle jeg med en teoretisk årlig lønn på 500 000 betalt 150.721 kroner i skatt, eller 60721 kroner mer i skatt enn jeg betalte i følge skattelisten fra 2009. Siden jeg ikke har noen penger utbetalt fra frivillig innsats, måtte dette bli dekt av den vanlige lønna mi. 60721 kroner fordelt på 10,5 måneder blir 5782,95 per måned, noe som er et betydelig månedsbeløp.

Kjære Skatteetaten

Jeg har ikke råd til å betale skatt av den frivillige innsatsen jeg gjør for samfunnet!

Hovedgrunnen til at jeg stiller til valg i kommunevalget, er fordi jeg syns det er for få unge mennesker i politikken. En veldig stor del av kommunebudsjettene går med til barn og unge (barnehage, skole, barnevern, idrett,+++), derfor syns jeg det blir feil at mennesker som ikke selv husker hvordan det er å være bruker av disse tjenestene bestemmer hvordan de skal fungere.

Av alle 66 387  kandidatene fra alle partier og lister er det ganske tydelig at kandidatene ikke følger aldersgjennomsnittet i befolkningen forøvrig – personer under 40 er kraftig underrepresentert… Denne første grafen skulle sett mye mer ut som graf nummer to, noe som tyder på at ungdommene svikter politikken ved å ikke stille som kandidater. Vi ser også en tydelig nedgang for aldersgruppen 20 til 26, noe som kan tyde på at denne gruppen har store problemer med å kunne stille til valg, f.eks. på grunn av høyskolestudier.

Hvis man går videre ned i dataen og ser litt på hvert enkelt parti ser man at det er lite variasjoner mellom partiene:

KrF har i gjennomsnitt de eldste kandidatene, mens Rødt har gjennomsnittlig de yngste kandidatene. I alle partiene med unntak av Venstre er ordførerkandidatene blandt de eldste, noe som kan bekrefte at de aller fleste ordførerkandidatene har vært med i politikken en stund og er eldre enn resten av lista. Rødt er nok her mer ekstreme enn de andre partiene i å favorisere de yngste kandidatene.

Telenor-problemet som var forrige uke var ikke uventet. Selv har jeg hver gang jeg har vurdert kritisk mobilutstyr (f.eks. system for å sende ut SMS-melding/ringe alle på avdelingen dersom datarommet går ned), vurdert løsninger med støtte for to eller flere SIM-kort, og dermed mulighet for å bruke både Telenor og Netcom. At direktoratet med ansvar for samfunnssikkerhet ikke har tatt den risikovurderingen er derfor mildt sagt skremmende, og i mine øyne innebærer det at de har hatt litt for få personer med teknologisk innsikt når de har satt opp beredskapsplanleggingen sin. Alle nødsentralene (brann/politi/ambulanse) har flere redundante backupløsninger for telefonsystemene, noe som DSB også bør ha.

Problemet med teknologien er ikke først og fremst at ting blir ødelagt – det går det ann å beskytte seg for relativt lett med å ha to eller tre enheter som er i stand til å ta over – enten manuelt (ved at man skrur på enheten når den første dør) eller automatisk. Problemet med slike løsninger er dog at kompleksiteten på systemet øker når man skal ha redundans. Og som en følge av kompleksiteten, øker også muligheten for de vanligste feilene – brukerfeil (i dette tilfellet burde det kanskje være greit å spesifisere at jeg anser brukeren som IT-konsulenten som sitter å jobber med å gjøre en eller annen endring på systemet). De aller fleste feil som skjer i datasystemer er det et eller annet menneske som er årssaken til, og ikke datamaskinen i seg selv.

Som et eksempel på feil jeg selv har gjort  (mer enn en gang), som har medført nedetid, kan jeg nevne en veldig vanlig feil på datanettverk. Litt avanserte switcher settes gjerne opp med tilgang til flere forskjellige nettverk (f.eks. med forskjellige sikkerhetsnivåer) på samme switchen. For å fordele riktige nettverk til riktige switcher setter man opp begrensninger på hvilke nettverk som får lov til å gå fra en switch til en annen. På Cisco-switcher (som er en av de vanligste leverandørene) skrives denne konfigurasjonen slik:

switchport trunk allowed vlan 2,4,6,8

Dette tillater nettverk 2, 4, 6 og 8. Dersom man skal legge til nettverk 5 skrives det slik:

switchport trunk allowed vlan add 5

Altså legger til “add 5″. Dersom man glemmer å legge til “add”, vil man i stedenfor få følgende konfigurasjon:

switchport trunk allowed vlan 5

Eller med andre ord, nettverk 2,4,6 og 8 vil slutte å virke (siden man erstatter hele linja slik den var), og kun nettverk 5 vil stå igjen…

Vi vil aldri kunne beskytte oss 100% mot alle mulige feil – det vil alltid være en viss margin for at ting slutter å virke. Samfunnssikkerheten er i stor grad avhengig av hurtigst mulig respons når noe skjer, og når noe skjer, er det stor sannsynlighet for at ting har sluttet å virke. Det er vanskelig å  forutse hva som skal til, men jeg tror ikke vi kan ta som utgangspunkt i at Telenor Mobil skal kunne løse samfunnets problemer for sikkerhet – en enkelt aktør er ikke i stand til å løse det – uansett hvor mange milliarder du putter inn i det. Det er derimot en fordel med fri konkurranse, i stedenfor at alle bruker samme leverandør.