Lars Åges tanker

Politikk og teknologi

oktober 31, 2012
av Lars Åge Kamfjord
2 kommentarer

Ikke gode nok til å integrere flyktninger

Følgende er en kronikk som var på trykk i Tønsbergs blad onsdag 31. oktober 2012

I en presset økonomisk situasjon for Tønsberg kommune (vi skal kutte over 100 millioner), har kommunen som mange andre kommuner i landet fått en henvendelse fra Integrering og Mangfoldsdirektoratet (IMDI) om å bosette flere flyktninger. Rådmannen mener at kommunen ikke har kapasitet til å øke antall flyktninger, da det krever at vi ansetter flere folk.

Under behandlingen i utvalget, fikk vi vite at selve saksbehandlingen med å ta i mot flyktninger er noe som kommunen tjener penger på, men at rådmannen «mente» at totalen er at kommunen taper penger, når man tar inn ekstrakostnadene med de tjenestene som kommunen tilbyr alle innbyggere (det krever f.eks. ekstra kostnader til tolk på helsestasjonen, som ikke regnskapsføres slik at det blir tydelig at dette skal dekkes av tilskudd fra staten).

Samtidig står det i saken at IMDI har en ambisjon om at etter endt introduksjonsprogram for flyktninger skal 60% ut i enten jobb eller utdanning. For Tønsberg kommune er dette tallet 12,5%, noe som i mine øyne kan bety at kommunen gjør en dårlig jobb med integrering.

I bystyret 24. oktober 2012 fremmet FrP følgende forslag:

«Rådmannen bes utrede økonomiske konsekvenser ved bosetting av flyktninger, både innenfor støtteperioden og etter, samt evaluere kvaliteten på tjenesten som tilbys i Tønsberg kommune, målt opp mot sammenlignbare kommuner«.

Ikke uventet var det ingen som ønsket å støtte FrPs forslag. Når vi leter med lys og lykter etter steder i kommunen man kan kutte, er det litt merkelig å ikke ville vite hva en tjeneste koster. Det økonomiske er derimot ikke det viktigste i dette forslaget. Jeg syns det er direkte dårlig av de andre partiene å ikke ville vite om vi gjør en god jobb med integreringen, når vi får en så sterk indikasjon på at vi ikke greier å integrere våre nye landsmenn som har fått lovlig opphold i landet. At de andre partiene syns at 12,5% i jobb eller utdanning er god integrering virker merkelig.

august 17, 2012
av Lars Åge Kamfjord
0 kommentarer

Hvilket råd vil du ha i dag, Statsråd?

«To vil bli politidirektør» kunne vi lese i mai 2011, etter at mangeårig politidirektør Ingelin Killengren gikk av.

To veldokumenterte søkere, den ene hadde vært politimester i to forskjellige politidistrikter, og sjef for narkotikapolitiet i Oslo. Den andres eneste erfaring fra jobb i justissektoren, var som fengselslege. Og så var han politiker da.

Utnevnelsen av Øystein Mæland som politidirektør er i mine øyne veldig problematisk og feil. Han har etter sigende gjort jobben bra, og politimesterne er fornøyd med å ha ham som leder. Problemet er heller det faktum, at hans sjef skal være politiker. Politikerne bør ikke ha fagkunnskap (selv om de fleste politikere er rimelig spesialiserte på hvilke områder de jobber), men overlate de faglige vurderingene til embetsverket. Embetsverket skal komme med sine råd, fortrinnsvis forklart på en slik måte at både politikere og «mannen i gata» forstår behovene, og så gjennomføre når vedtak er fattet.

Så viktig er disse rådene, at (mange av) embetsmennene er beskyttet i grunnloven fra å sies opp, f.eks. hvis de sier ting som politikerne er uenig i. Embetsmennenes viktigste oppgave er å si det de mener er faglig riktig, og så får det være politikernes oppgave å si klart i fra at «min mening er viktigere, så vi gjør som jeg sier». Men da er i hvertfall saken opplyst, og vi har fått alle argumentene.

Ansettelsen av Øystein Mæland, som eneste reelle politierfaring var i politisk ledelse og statssekretær i justisdepartmentet, er ganske klar på hva departementet ønsket. Mæland var nok en dyktig leder, men han ble ansatt først og fremst fordi han ikke motsier Arbeiderpartiets politiske ledelse offentlig. At justisministeren og politidirektøren sammen blir enig om styringen av politisektoren er problematisk. Det fjerner nemlig den viktigste faktoren i demokratiet: alle andre enn de som sitter i rommet.

I vinter har vi sett noe av det samme skjedd i Forsvaret, når Forsvarssjefens fagmilitæreråd la frem sitt forslag til ny langtidsstrategi for Forsvaret, som var begrense til hva man kunne gjøre innenfor dagens rammer. Det er fult mulig å komme med to forslag: et forsvarsfaglig og et med økonomiske prioriteringer. Folket har valgt sine representanter til politiske organer for å ta beslutningene mellom faglig og økonomi. Men når faglig ansvarlig fjerner viktige aspekter av debatten, er det vanskelig å ha en god og opplyst debatt.

Det er problematisk når politikerne velger personer som ikke motsier dem til viktige posisjoner. Sokkedukker som gjør som de blir fortalt, og heller representerer sine politiske ledere nedover, enn sine ansatte oppover bør ikke ha slike viktige stillinger. Da kunne de like gjerne vært en del av politisk ledelse, og gått av når regjeringen går av.

mars 26, 2012
av Lars Åge Kamfjord
4 kommentarer

Legalisering av cannabis

I helgen var jeg på besøk på landsmøtet til Fremskrittspartiets ungdom, og var vitne til en herlig debatt om «legalisering av cannabis og andre lettere narkotiske stoffer». Ideologisk sett er liberalisten i meg enig i dette. Så lenge det eneste du skader er deg selv og din egen kropp, så mener jeg at det skal være ditt ansvar hva du gjør – ikke statens. Hadde jeg hatt stemmerett på landsmøtet til FpU, så hadde jeg også stemt for legalisering av cannabis. Hadde jeg derimot vært delegat på et landsmøte i FrP hvor det samme forslaget ble lagt frem, så hadde jeg stemt mot.

FpU omtales i FrP-kretser som «ideologiens voktere». Samtidig er det FrPs oppgave å være den moderate biten i den ideologiske debatten. Ikke alle ting som er ideologisk riktig, er politisk riktig (i hvertfall ikke i den nærmeste fremtid).

Hovedårsaken til at jeg mener det er riktig av FpU å vedta et ønske om å legalisere noen av de minst farlige narkotiske stoffene, er fordi jeg mener at den interne debatten i partiet kommer til å gjøre FrPs politikk på området mye bedre. Narkotika er i mine øyne ikke et justispolitisk problem, men et helsemessig problem. Politiet burde ikke hatt noenting med narkotikabruk å gjøre (men selvfølgelig jobbe hardt med å straffe de som importerer og selger), annet enn å slippe de narkomane av på legevakta. Narkotikaforbrytelser er den største årsaken til at folk kommer i fengsel (ca. 30% av de innsatte i norske fengsler, se bilde)

I Sveits har de nå lovfestet gratis heroin til alle narkomane, noe de selv er veldig fornøyd med. Kriminaliteten er gått ned, de narkomane har kommet seg vekk fra gata og inn i boliger, og det illegale markedet for heroin har sunket drastisk. Dessverre sliter de med å få de narkomane ut av narkotikamisbruket, og de som først har begynt på gratis heroin kommer sjeldent ut av det igjen. En hel generasjon med narkomane er dømt til å dø som narkomane. Det positive er at ved å få narkotikaproblemene frem i lyset, har mange flere unge mennesker fått øynene opp om hvor lite positivt det er å bli avhengig av heroin, og rekruteringen til narkotika har sunket kraftig.

Jeg gleder meg til den politiske debatten internt i FrP begynner. FpU som den evige vaktbikkjen kommer til å sørge for at FrP nå fornyer sin egen narkotikapolitikk som i alt for stor grad er lik alle de andre partienes politikk. Dagens narkotikapolitikk har feilet og det er på tide å gjøre noe med det. Men det kommer ikke til å bli den kraftige fornyelsen i politikken, uten at noen tar stemmen for legalisering. Når vi får en bred narkotikapolitisk debatt, så kan vi også få et mye bedre sluttresultat. Det fortjener de narkomane og deres pårørende.

februar 4, 2012
av Lars Åge Kamfjord
0 kommentarer

Øk BSU-ordningen

(Leserinnlegg sendt til Vestfoldavisene i slutten av januar 2012)

Fra og med 1. januar 2011 endret regjeringen muligheten for å ta opp lån, for å beskytte de som tar opp mer i lån enn det de har mulighet til å betale. En god sak, men når de samtidig nekter de aller fleste unge å ta opp sitt første boliglån, så blir det problemer.

De nye reglene sier at man ikke kan låne mer enn 85% av boligens verdi, og at man må stille med 15% egenkapital. Skal man da kjøpe en bolig til 2 millioner, så må man stille med 300 000 i egenkapital – uavhengig om du kan betale et lån til 2 millioner eller ikke, som egentlig er det som burde telle.

Å greie å spare opp 300 000 kroner er ingen lett jobb, i hvertfall ikke så lenge man studerer og ikke er i full jobb. Derfor er ordningen med BoligSparing for Ungdom (BSU) viktig. Siden 1991 har man kunnet spare inntil et gitt beløp, og få skattefradrag for sparebeløpet. Pengene er låst til boligformål. I 2008 ble BSU-ordningen justert opp fra 100 000 totalt til 150 000, og fra 15 000 i året til 20 000. Noe som i realiteten bare er indeksregulering av sparebeløpet.

Når det nå er lagt opp til et vesentlig høyere egenkapitalbehov ved kjøp av bolig, så burde det vært fulgt opp med en vesentlig satsning på BSU-ordningen, slik at ungdom har mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet. Når opposisjonen la frem et forslag i Stortinget om å bedre BSU-ordningen, stemte regjeringspartiene forslaget ned. I praksis driver regjeringen en politikk som er direkte skadelig for ungdom, og med lite sammenheng. Samtidig har den individuelle behandlingen av innbyggerne forsvunnet.