«To vil bli politidirektør» kunne vi lese i mai 2011, etter at mangeårig politidirektør Ingelin Killengren gikk av.

To veldokumenterte søkere, den ene hadde vært politimester i to forskjellige politidistrikter, og sjef for narkotikapolitiet i Oslo. Den andres eneste erfaring fra jobb i justissektoren, var som fengselslege. Og så var han politiker da.

Utnevnelsen av Øystein Mæland som politidirektør er i mine øyne veldig problematisk og feil. Han har etter sigende gjort jobben bra, og politimesterne er fornøyd med å ha ham som leder. Problemet er heller det faktum, at hans sjef skal være politiker. Politikerne bør ikke ha fagkunnskap (selv om de fleste politikere er rimelig spesialiserte på hvilke områder de jobber), men overlate de faglige vurderingene til embetsverket. Embetsverket skal komme med sine råd, fortrinnsvis forklart på en slik måte at både politikere og «mannen i gata» forstår behovene, og så gjennomføre når vedtak er fattet.

Så viktig er disse rådene, at (mange av) embetsmennene er beskyttet i grunnloven fra å sies opp, f.eks. hvis de sier ting som politikerne er uenig i. Embetsmennenes viktigste oppgave er å si det de mener er faglig riktig, og så får det være politikernes oppgave å si klart i fra at «min mening er viktigere, så vi gjør som jeg sier». Men da er i hvertfall saken opplyst, og vi har fått alle argumentene.

Ansettelsen av Øystein Mæland, som eneste reelle politierfaring var i politisk ledelse og statssekretær i justisdepartmentet, er ganske klar på hva departementet ønsket. Mæland var nok en dyktig leder, men han ble ansatt først og fremst fordi han ikke motsier Arbeiderpartiets politiske ledelse offentlig. At justisministeren og politidirektøren sammen blir enig om styringen av politisektoren er problematisk. Det fjerner nemlig den viktigste faktoren i demokratiet: alle andre enn de som sitter i rommet.

I vinter har vi sett noe av det samme skjedd i Forsvaret, når Forsvarssjefens fagmilitæreråd la frem sitt forslag til ny langtidsstrategi for Forsvaret, som var begrense til hva man kunne gjøre innenfor dagens rammer. Det er fult mulig å komme med to forslag: et forsvarsfaglig og et med økonomiske prioriteringer. Folket har valgt sine representanter til politiske organer for å ta beslutningene mellom faglig og økonomi. Men når faglig ansvarlig fjerner viktige aspekter av debatten, er det vanskelig å ha en god og opplyst debatt.

Det er problematisk når politikerne velger personer som ikke motsier dem til viktige posisjoner. Sokkedukker som gjør som de blir fortalt, og heller representerer sine politiske ledere nedover, enn sine ansatte oppover bør ikke ha slike viktige stillinger. Da kunne de like gjerne vært en del av politisk ledelse, og gått av når regjeringen går av.